Jeg tar den nyinnkjøpte skalpellen og drar den forsiktig, men bevisst nedover overarmen. Blodet begynner å renne som en sildrende liten bekk. Det får meg til å se at jeg virkelig er i live. Jeg kan begynne å skrive.
Jeg vet jeg er syk, men jeg er for syk til å skjønne det.
Tina Øvland hadde i ungdommen drømmer om en lysende karriere. Og på mange måter lyktes hun. Hun ble norgesmester i judo og spilte cupfinale i fotball. Men så «sluknet sola». Tinas liv ble ikke slik hun hadde håpt og drømt om. I denne boka forteller hun åpent om 20 år med spiseforstyrrelser og selvskading -om et ensomt liv- alltid på vei inn i eller ut av et behandlingsopplegg. Hun skriver ubeskyttet om fortvilelsen, alle spørsmålene, behandling som ikke fungerte og om mennesker rundt henne som aldri gav henne opp.
